HISTORIEN OM VESLE REINA …

www.cydanimals.com

I Spania er det mange hester som lider vondt. Vi har funnet et fantastisk sted som hjelper dem, nemlig Asociacon SYD Santa Maria. Her kan dere lese historien til det vesle føllet Reina, og om hvordan hun ble reddet …

 

Reina, bor på en fantastiske gård som redder hester og andre dyr i nød; CYD Santa Maria. Jeg kan nesten ikke få sagt med ord hvor stort inntrykk det gjorde å besøke denne gården i Spania! Den drives 24 timer i døgnet av to herlige søstre, Cordelia og Virginia. Utenom dem er det noen frivillige, men de har altfor lite folk, og altfor mange dyr som trenger hjelp hele tiden! Vi fikk møte en katt med tre bein, hester med brukne neser etter hardthendt ridning, hjerteskjærende tynne hester som hadde blitt etterlatt syke og hjelpeløse, uten mat, for å dø, hester som var blitt bundet i frambeina, og dermed hadde fått fæle skader, hester som hadde falt mens de var bundet på denne måten og dermed blitt angrepet av ville hunder fordi de ikke greide å reise seg og flykte … Det var så fælt. Men samtidig hvilte en nydelig, rolig atmosfære over hele stedet. Alle var snille og hyggelige, og hestene og hundene som var kommet seg levde alle sammen i harmoni og trygghet. Så samtidig som at det var sjokkerende historier, var det et sted fylt av håp. Ja, for å si det enkelt, så har jeg nå hatt æren av å møte virkelighetens Amy fra Heartlandserien! For vet dere, de behandlet hestene med Bachs redningsdråper og andre former for naturmedisin og terapi! Det var sååå spennende! Jeg kan love at vi kommer til å skrive om dette stedet i medlemsbladet og også her på hjemmesiden! De trenger all den hjelp og publisitet de kan få, for det blir dessverre ikke mindre hester som trenger hjelpen deres …  Dere kan lese mer på www.cydanimals.com

 

 

Hei, alle dere tobeinte føll i Norge! Jeg heter Reina, og det betyr dronning! Kan tro jeg og de andre hestene her på senteret ble glade da mammaen vår fortalte oss at redaktøren deres  fra Norge hadde kontaktet henne og bedt henne fortelle om oss. Jeg ble ekstra glad for å få nye venner. Ikke for det, jeg har mange venner her på gården, men de er liksom litt gamle i forhold til meg da … Og de er ikke særlig interessert i å bli med på rampestrekene mine.
Concordia, som menneskemammaen min heter, pleier å rope og løpe etter meg når jeg leker med busker, blomster, hunder og katter. Aner ikke hvorfor … Nå har hun forresten bestemt at jeg skal stå i en paddock, sånn at jeg ikke får fri adgang til hagen og sånt lenger.

Men la meg fortelle hvordan det hadde seg at jeg havnet her. Jeg ble født i Andalucia i Spania en eller annen gang i 2008 – ikke spør meg om hvilken dag og måned det var! Men jeg husker et stort jordstykke, brennende sol, og at den ordentlige mammaen min vandret rundt med meg på leting etter vann og gress. Dere vet kanskje at på grunn av varmen, er det veldig tørt her vi bor, og om sommeren kan det være kjempevanskelig å finne noe mat. Han som eide oss var en hestehandler som ikke brydde seg så mye – han skulle jo bare selge oss videre, tenkte han. En kveld var mammaen min så forferdelig tørst. Problemet var bare at for å komme til vann, måtte hun krysse veien på et sted som heter Mijas. Jeg prøvde jo å følge henne, men jeg var bare 9 dager gammel, og livredd for de der svære metallmonstrene med  lysende skarpe øyne, billykter heter de visst, har jeg lært nå.  De bråkte så fælt og var rundt meg på alle kanter. Så jeg ble livredd og begynte å løpe. Mamma ropte etter meg og prøvde å berge meg fra ett av disse monstrene … og ble truffet selv! Mamma ga sitt liv for meg. Tapre, gode mammaen min! Nå ble det masse forvirring, men til slutt var det en snill mann som het politi som løftet meg opp i armene sine og kjørte meg i et sånt monster til CYD Santa Maria Rescue Centre i en stor by som heter Malaga. Og der var det en dame som heter Concordia, som luktet så veldig godt. Senere har jeg funnet ut at hun alltid har gulrøtter og ponninøtter i lommene sine! Concordia lovet meg at hun alltid skal passe på meg, og at jeg ikke trenger å være redd. Hun ga meg akkurat sånn melk som jeg pleide å få av mamma, og de neste ukene gikk hun lange turer med meg og viste meg hvilke planter jeg trygt kunne spise, og hvilke jeg måtte holde meg langt unna. Og hun prøvde å oppdra meg på ekte hestevis; ga meg et spark og et klyp hvis jeg ikke oppførte meg skikkelig. Da lærte jeg fort, hihi!

Da jeg var blitt en måned gammel fikk andre frivillige som jobber på senteret også lov til å røre meg, og jeg ble liksom stedets vesle dronning, jeg!  
Litt etter litt ble jeg presentert for de andre firbeinte som bor her på senteret. Men jeg fikk aldri lov å besøke et sted de kaller «karantenen». Synd, for det virket som om det var noen interessante hester der …

Min favoritthest er Sión. Han er en diger, snill og imponerende hingst. Han er hesten til Concordia. Han er 34 år nå, og de har vært sammen i 32 år! Kan tro de er glade i hverandre, og jeg er den eneste som får være med når de to er sammen, for jeg er jo dronninga, må dere huske på. Alle de andre hestene her har stor respekt for Sión. Ingen andre får lov å komme inn til ham, dvs ingen andre enn meg! Noen ganger når jeg føler meg litt ensom, så stikker jeg inn i paddocken til ham og blunker litt ekstra med de lange øyenvippene mine. Jeg vil si til ham at jeg er bare en liten baby som har mistet mammaen min, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg sammen med alle de voksne hestene. Da pleier han å legge halsen sin beskyttende over min og stirre rasende på de andre, som for å si at de skal være snille med meg.

Galante er en annen av vennene mine. Han har en uhelbredelig sykdom i et bakbein, men han er stolt og viser aldri at han har vondt. Noen ganger ser jeg at menneskene er triste og sier navnet hans på en sånn stille måte, men … et par dager senere er Galante tilbake igjen, hoppende og sprettende! Da løper jeg sammen med ham, og ingen greier å fange oss! Så blir alle i godt humør, og etterpå vanker det gulrøtter og godbiter. Alle er glade, det vil si, unntatt Heidi og Paquita, to tibetanske geiter som har vært her på senteret kjempelenge. De er så feite at de orker ikke springe sånn som oss. Kanskje er de litt misunnelige, iallfall protesterer de på at vi løper rundt og kaller oss dumme dinosaurer!! Sión sier at noen bør stelle i stand til grillparty snart, og Galante er helt enig med ham …

Når det blir mørkt får jeg ikke lov å være ute, og det er synd, for jeg liker å prate med Merlin, den gamle ugla og med Dark, ravnen. De forteller historier om gode, gamle dager, da hester og mennesker arbeidet side om side som gode venner. Det var før det kom så mange hus og biler. Vannet rant fritt fra fjellene til sjøen, uten å bli fanget i disse rare runde tingene kalt rør som gjør sånn at fiskene dør. I boksen lukker jeg øynene mens mennesketante Viki stryker meg over nakken og sier god natt. Og så drømmer jeg at løper fritt sammen med mammaen min i den gode tiden for lenge siden …

Pennyklubben har besøkt dette nydelige stedet. Det var fantastisk, trist, gledelig og rørende på en gang! Så mange triste historier! Vi måtte tørke tårer flere ganger! Men likevel, alle hestene og de andre dyrene som har havnet her er så heldige! I dag har de det godt, og over hele gården hviler en nydelig stemning av ro og harmoni. Concordia er dessuten virkelighetens Amy Fleming fra Heartlandserien. Hun behandler hestene med Bach's Blomstermedisin og andre homeopatiske midler.  Vil du lese mer, besøk hjemmesiden deres www.cydanimals.com

purplegreenyellowpinklightblueVelg bakgrunn