Ny hilsen fra vesle Reina i Spania

Les om da Promesa og Valor kom til gårds …

Hei, mine tobeinte venner fra et sted som kalles Norge!

Jeg er så glad i dag. Ja, det kribler i meg etter å fortelle det til dere. Tenk – i morges våknet jeg og … det var ingen fluer!! Noe som kalles vinter har kommet, og det betyr at gresset vil gro, fluene vil holde seg borte og alle vi her på senteret vil være glade og nyte regnet, som er rene luksusen for oss. Ikke noe mer vannrasjonering på to eller tre måneder!

Jeg har fått en ny venn som heter Ping-Pong. Jeg er glad han er sammen med meg, for noen adopterte moren hans, mens han måtte bli igjen. Og jeg vet godt hvordan det føles å miste mammaen sin, så jeg prøver å leke med ham så mye jeg kan (hvis noen sier at jeg biter ham for hardt, så … lyver de, altså!) Det var et par ganger sist måned at jeg ble skikkelig lei meg. Dere skjønner det at det kom flere familier til senteret for å se på oss hestene og finne en de ville adoptere. Og ingen valgte meg! De sa det var fordi jeg er så liten av vekst og ikke kommer til å bli stor når jeg blir voksen heller. Men heldigvis, alt det triste forsvant da Ping-Pong kom, og det hjalp også veldig at min menneskefamilie her på senteret passet ekstra godt på å gi meg dobbel dose med kysser og klemmer og kos da de så at jeg ble lei meg …

Det har kommet mange nye hester til senteret i sommer, og min menneske-mamma er litt bekymret fordi vi ikke får så mye pengehjelp nå for tida. Det har visst med noe som heter «finanskrise» å gjøre. Det betyr at det er mange hester der ute som venter på hjelp, og noen ganger ser jeg at det kommer vann i øynene til de frivillige som jobber her. Jeg vet ikke hva det betyr, men det gjør meg ganske trist i alle fall.

Her om dagen kom det to gamlinger til senteret; Promesa og Valor. Ping-Pong og jeg lo av dem fordi så helt grusomme og patetiske ut. Hvorfor gadd de ikke spise, liksom!? Likte de ikke maten vår, eller?! Ikke gadd de å svare da vi spurte dem heller … De bare lå rett ut på gulvet i boksen og reiste seg ikke … Latsabbene!

Men da ble Indiana, sjefen i flokken vår og eier av det fineste hårlaget jeg noen gang har sett, sint på oss, kan dere tro! Hun kom mot oss med ørene flatt bakoverstrøket og blottede tenner. Ping-Pong og jeg ble skikkelig redde. Hun kjeftet på oss og sa at vi ikke fikk lov til å le. Ikke alle hester var så heldige som oss, og akkurat nå kjempet Promesa og Valor for livene sine. Grunnen til at de var så tynne var at eierne rett og slett hadde forlatt dem for å sulte ihjel, fordi de var gamle og ikke gjorde nytte for seg lenger. Kan dere tro det?!

Den dagen lærte vi noe veldig viktig, nemlig styrken som ligger i at vi hester er stille sammen. For måten vi kan vise at vi bryr oss på, og vise respekt for de som har det vondt, er ved å være helt helt stille. Ikke så mye som lyden av en hest som klødde seg kunne høres. Det var veldig kjedelig, men de eldre hestene formante oss unger om å ikke lage en eneste lyd. Menneskene sprang til å fra boksene til de to syke hestene med noen poser med noe flytende inni. Dette puttet de i halsen på hestene ved hjelp av en slags sprøyte. Og sånn holdt de på i to dager …
Så, etter den andre dagen, nappet Promesa til seg en liten munnfull høy fra gulvet, og da begynte Viki og søsteren Concordia å rope og le og kysset alle rundt seg mens de gråt av glede. Det var rørende, men det er noe jeg ikke forstår; Hvorfor får jeg kjeft hvis jeg stikker inn på låven og spiser litt? Hmm … Mennesker, alså!

Og nå har Valor forelsket seg hodestups i Promesa, som ser nådig på ham med det ene øyet sitt som om hun skulle være en dronning eller noe. Hihi, ja, hun har bare ett øye … Knis! Knis! Auuuu! Det var Indiana som sparket meg igjen!

Ett er iallfall sikkert, og det er at de to gamlingene der ikke kommer til å bli valgt før meg neste gang det kommer noen som vil adoptere en hest! Om et par uker skal et par hester reise til Holland fordi snille mennesker der har adoptert dem. Så kanskje neste gang etter det er det min tur …? Sukk …
I mellomtiden får jeg bare fortsette med å rømme fra boksen, stjele mat, bite Ping-Pong og … Vet dere hva; jeg skal prøve å være så glad som en hest kan være! Jeg håper dere også er glade, mine venner! Husk å ta dere godt av hestene deres – alltid, være glade i dem og behandle dem med kjærlighet og respekt. En vakker dag får jeg også en eier, og da skal jeg elske hun eller ham så lenge jeg lever!

Vi sees snart igjen!
Kos fra Reina

Tekst og foto: Virginia Solera

purplegreenyellowpinklightblueVelg bakgrunn