Bøkene i Høstpakken

Drama på prærien i serien
De ville hesters elv
skrevet av Sharon Siamon

Kapittel 1 – Ved første blikk
Liv Winchester hadde vandret bort fra tvillingsøsteren Sophie. Hun sto bom stille og stirret på en plakat på flyplassveggen. Bildet viste ei jente på en svart hest. Det var bare en plakat som ønsket de reisende «Velkommen til Arizona», men den summerte opp all den lengsel Liv bar på.
  Hun kunne ha vært den jenta – bare de fikk bli lenge nok på Lucky Star-ranchen slik at hun rakk å fange og temme den ville svarte hingsten. Hun hadde sett ham to ganger i nærheten av ranchen. I tankene så hun ham for seg, der han løp fritt over prærien – vakker, sterk og fri!
  – Kom da, Liv! Flyet fra Vancouver har akkurat landet. Tvillingsøsteren Sophie, med det hjerteformede ansiktet som var rammet inn av en glorie av tynt, lysebrunt hår, grep henne i hånden og slepte henne med seg. – Jeg gleder meg til å treffe Mark!
  De skyndte seg gjennom menneskemengden og bort til moren Jess, som sto og fulgte med på passasjerene som kom til syne i døra, en etter en.
  Vi har alle sammen savnet den kvikke, morsomme broren min, tenkte Liv. Særlig Sophie. Hun hater forandringer.
  Da foreldrene deres skilte lag, bestemte Mark seg for å bo hos faren, og Sophie var den som hadde tatt dette tyngst. Nå ville de bli en familie igjen, på Lucky Star-ranchen der de bodde med mormoren og morfaren.
  – Tror du han har forandret seg? spurte Sophie og danset urolig på først det ene og så det andre beinet.
  – Vi så ham i april, lo Liv. – Hvor mye kan du forandre deg på fire måneder?
  – Vel, du har forandret deg. Håret ditt er lengre, og det har fått lyse striper av sola. Og du ser … høyere ut, svarte Sophie. De var ikke eneggede tvillinger. Sophie var mindre og spedere.
  Liv håpet at hun ikke ville fortsette å vokse til hun var høyere enn alle andre på hennes alder. Men ellers var hun svært fornøyd med de forandringene som hadde skjedd siden de flyttet til besteforeldrenes ranch. Og det gjaldt mer enn utseendet. Å ri over den åpne prærien på hesten sin, Cactus Jack, hadde styrket hele kroppen hennes.
  Og den mørke, mystiske hingsten hadde gitt henne noe å drømme om. Hvis de bare kunne bli her hos besteforeldrene … hvis bare Mark ble like glad i ranchen som hun var!
  – Der er han! ropte moren. – Å, Mark!
  Liv og Sophie stivnet til. Den høye, unge mannen som kom subbende mot dem, kunne ikke være storebroren deres. Hetta på jakken var trukket ned så den skjulte øynene og ansiktet. De vide saggebuksene truet med å skli ned, og de flate tøyskoene kippet. Over en mager skulder hang en ryggsekk, og øret var limt til mobiltelefonen.
  Han gadd knapt å se på moren, som slo armene rundt ham.
  Liv og Sophie så sjokkert på hverandre før de skyndte seg mot dem. Det var ikke egentlig klærne til Mark som var annerledes, det var måten han bar dem på, som om han hadde krympet.
 

Ny bok i Stall Humleby-serien
Inntrengerne i stallen
skrevet av Malin Stehn

Utdrag fra boka
Da Jojo og Sofie kom inn i nabostallen kvart over ti dagen etter, ble de møtt av høylytte stemmer fra fôrrommet. Stemmene tilhørte Adam og Isabelle, og det var tydelig at de kranglet.
  – Jeg sier bare at du både hadde anledning og grunn! hørte de Isabellas sinte stemme si. – Det kan du ikke nekte for.
  – Og jeg sier at du finner på alt dette her, bare for hevne deg. Adam hørtes sammenbitt ut, som om han prøvde å beherske seg.
  Litt etter kom Adam trampende ut i stallgangen med en sal i armene. Isabella kom strenende etter.
  – Hva er det jeg skal hevne? Hun stilte seg midt i stallgangen med hendene i sidene og et skarpt blikk på Adam.
  Mrs Brown stod allerede i stallgangen. Ørene lå bakoverstrøket mot bråket, og Adam klappet henne beroligende før han la salen over ryggen hennes. – Det får du selv finne ut, svarte han.
  Sofie og Jojo så på hverandre. Sofie var ikke sikker på om hun skulle tolke Jojos blikk som Hva var det jeg sa? eller Å, nei!, men hun valgte den siste varianten.
  – Æh … hei, sa Sofie. Det føltes unødvendig å spørre hvordan det gikk. I stedet spurte hun: – Har det skjedd noe?
  Isabelle, som først nå forstod at hun og Adam ikke lenger var alene i stallen, virvlet rundt.
  – Om det har skjedd noe? Hun så på Sofie. – Ja, det skal være visst at det har! sa hun opprørt. – Da pappa kom til stallen i morges, hadde noen skåret i stykker plasten på hver eneste rundballe med fôr. Vi hadde nettopp fått ny levering, så du kan jo tenke deg hvor mange som er blitt ødelagt.
  – Huff da, sa Sofie, for hun visste ikke helt hva hun skulle si. Hun tenkte på de store plastpakkede ballene som pleide å ligge på baksiden av Humlebygårdens store stallbygning.
  – Var det noen beskjed? spurte Jojo, og Sofie forstod at venninnen automatisk hadde koplet til detektivhjernen sin.
  – Hva mener du? Isabelle hevet øyenbrynene.
  – Hadde de skrevet noe? Det stod jo dyrplagere på dørene på søndag, og jeg tenkte at de kanskje hadde skrevet noe mer, forklarte Jojo.
  Isabelle ristet på hodet. – Det stod ingenting. De har bare etterlatt seg hundrevis av kilo med ødelagt fôr … Hun sukket. – Pappa vet ikke om det dekkes av forsikringen.
  Adam sa ikke noe. Han konsentrerte seg om å sale på Mrs Brown, og kastet ikke et eneste blikk på jentene.
  – Vet dere ikke hvem som står bak? Jojo så nysgjerrig på Isabelle.
  – Tja … det er vel samme vandaler – eller vandal – som sist … Idet hun la trykk på ordet vandal, så hun bort på Adam. Han lot som om han ikke hørte henne. – Pappa har meldt det til politiet, fortsatte Isabelle. – Han er veldig oppskaket.