Bøkene i 0910 Høstpakken


De ville hesters elv 2:
Fole i fare
av Sharon Siamon

  Utdrag fra boka
Svarte fugler sirklet på den blå præriehimmelen da Sophie og Shane nærmet seg en sving i kløfta, langt unna hesteflokken til Lucky Star.
    Gribber! Sophie visste at disse sirklende, svarte fuglene bare betydde én ting. Noe hadde dødd på prærien – eller holdt på å dø.
    Halsen var tørr da hun fikk Cisco til å gå raskere. Hva hadde gribbene funnet?
    Rundt svingen smalnet kløfta innunder utspring og kampesteiner. Under lyste det rødt, oransje og gult i vårblomster på bakken.
    Et glimt av noe mørkere rødt fanget blikket hennes. Hun svelget frykten og red nærmere. Ciscos hover knaste mot den grove sanden. Sola skinte skrått ned veggene i kløfta og blendet henne, og insektene summet i ørene på henne.
    Hun hørte Tux knurre, og tittet ned. Hunden la overkroppen flatt mot ørkensanden. Den spisse snuten pekte mot den rødlige skikkelsen som lå halvt skjult bak en stor kaktus. Hun red nærmere. Det var ikke til å ta feil av – det var en hestekropp.
     – Å nei! gispet Sophie. – Carmelita!
    Shane tok henne igjen, gled ned fra ryggen på Cactus Jack og rakte tøylene til Sophie. – Vent her! Han strenet mot Carmelita. – Hold igjen hestene, sa han lavt. – Hvis de lukter død, kan de bli skremt. Bli der, du også, Tux.
    Sophie skjønte at Shane forsøkte å skjerme henne mot det verste ved synet foran dem. Selv herfra kunne hun se at det hadde vært en forferdelig kamp, og at Carmelita hadde tapt.
    – Det må ha vært en puma – en fjelløve. Shane rettet seg opp fra restene av det som hadde vært en praktfull hest. – Hoppas strupe er revet over, slik pumaen dreper.
    – Stakkars Carmelita, sa Sophie trist. – Hun klarte å slåss mot en prærieulv, men ikke en puma. Men hun må ha brukt alle krefter for å forsvare føllet. Kan du se ham?
    – Ikke noe tegn til ham her.
    – Hvor lenge siden tror du det er? Hun svelget tungt.
    – Noen timer kanskje. Shane skottet opp mot de sirklende gribbene. – Fuglene har allerede vært i aksjon.
    En kvalmebølge skylte gjennom kroppen til Sophie. Gribber gikk alltid etter øynene først. Hun knuget tøylene til Cactus Jack i den ene hånden og salknappen med den andre. Hun måtte ikke besvime eller bli kvalm. Det ville ikke hjelpe Bando. Han lå ikke ved siden av moren, så det var fortsatt håp om at han hadde kommet seg unna.
    – Vi må se etter hingsteføllet, sa hun til Shane.
– Han kan være flokkens håp. Han ser nøyaktig ut som faren, og når Diego blir for gammel til å være sjefen, kan kanskje Bando ta over. Og nå som Carmelita er borte, vil det aldri komme et nytt føll som ham.
    – Det er ingen vits i det, Sophie. Shane skjøv hatten tilbake og stirret opp mot fjellveggene. Ansiktet var magert og forpint. – Den store katten har nok slept den stakkars lille karen med seg. Den spiste nok føllet først og kom så tilbake for å ta hoppa. Den kan være hvor som helst oppi her.
    Tux snuste rundt i krattet rundt Carmelita. – Husj! Vekk, Tux, kommanderte Shane. – Vi må få resten av flokken inn før vi mister flere hester.
    – Jeg kommer til å lete uansett, insisterte Sophie. – Jeg må finne ut hva som har skjedd med Bando!
 

En bok i Fullblodserien:
Cindys nye start
av Joanna Campbell

Cindy trakk fram et fotoalbum fra esken og åpnet det på en side med vinnerringbilder. Der satt hun på Matt McGradys kastanjebrune hoppe Falcon; et annet viste henne i Whitebrooks blå og hvite silkejakke på Honor Bright. Et bilde av henne på Wonder’s Champion etter Dubai Cup fikk henne til å tenke lengselsfullt på den store kastanjebrune hingsten og hvor tungt det hadde vært å etterlate ham i Dubai. På hvert eneste bilde satt Cindy overskrevs på en stolt fullblodshest og smilte bredt, mens eierne sto strålende ved hestens hode.
    Hun bladde om, side for side, og så igjennom artiklene om hennes seire og hestene hun hadde ridd: Dervish i Riva Ridge Stakes, Gee Whiz i Gazelle. Hun syntes hun kunne høre et svakt ekko av brølet fra tilskuerne i hodet. Forestilte seg at hun kjente trommingen av hover mot bakken, de sterke musklene som spilte under henne da hun galopperte Phoenix til seier i det prestisjetunge Futurity-løpet og tok inn en seier for Lonnie Gray, en av New Yorks aller beste trenere.
    Hun svelget en klump i halsen og husket følelsen av makt da hun og den kastanjebrune hoppa tordnet over mål. Phoenix ville ikke stanse, og hadde kjempet og danset under henne. Cindy måtte vente til en hestepasser tok tak i hoppas hode, før hun kunne hoppe ned fra hesteryggen. Eieren hadde vært i hundre, og tilskuerne hadde stimlet sammen rundt vinnerringen og ropt og vinket til henne.
    Etter at hun hadde trukket salen av hoppas rygg og blitt veid, hadde Cindy trukket av de sølete brillene. Hun så en liten blond jente som vinket ivrig utenfor gjerdet ved vinnerringen, og slengte brillene til henne. Hun husket ennå det begeistrede uttrykket i barnets ansikt da hun tok imot brillene. Det hadde vært en uforglemmelig dag. Cindy smilte ved tanken.
    Så sukket hun og lukket albumet med et smell. Det var fortid nå. Det føltes så rart ikke å ha noe løp å se fram til. Da hun hadde vært hestepasser og endelig begynte å treningsri, og strevde for å få jockeylisens, var veddeløp det eneste som sto i hodet på henne.
    Da Whitebrook solgte Wonder’s Champion til Sjeik al-Rihani, hadde Cindy flyttet med ham til Dubai som hestepasser, men hun håpet samtidig at hun skulle få ri i Dubai. Dessverre satte sjeiken seg imot det. Hun var kvinne; det betydde ingenting hvor mange løp hun hadde vunnet. Dessuten trodde ikke sjeiken at Cindy hadde vunnet fordi hun var en dyktig jockey, men fordi hun hadde vært så heldig å få ri talentfulle hester som Champion, hester som ville vinne uansett hvem som satt på ryggen deres.
    Men selv med all frustrasjonen og alle hindringene hun hadde møtt, var det å være jockey det eneste Cindy ville. Hun hadde nektet å gi opp; uansett hva som skjedde. Men nå var hun blitt tvunget til å gi seg.
    Hun la albumet til side og gravde i bunnen av esken. Innerst i det ene hjørnet var en tynn bok som hun ikke hadde skjenket en tanke på mange år. Hun trakk den langsomt ut og snudde den. Det var dagboka hun hadde begynt å skrive da hun kom tilbake fra Dubai.

purplegreenyellowpinklightblueVelg bakgrunn