Penny Klubben
 
 
 

Heartland: Fra nå av ...

Heartland –  Fra nå av ...

Utdrag:
Amy rynket pannen. Hun kunne føle at noe var galt før den fryktelige pipelyden nådde ørene hennes. – Han er blitt dårlig igjen! utbrøt hun og fomlet panisk med den nederste slåen. Etter to klossete forsøk klarte hun å trekke slåen til side, og hun skyndte seg inn idet Joni slo på lyset. Magic stod innerst i boksen med nakken dekket av svette. Før Amy nådde fram til ham, hostet han voldsomt. Hun kjente på den våte nakken hans, og ble fryktelig redd. – Jeg vet ikke hva som er galt, sa hun med skjelvende stemme. – Det er ikke noe støv her inne. Det må være noe annet som har utløst anfallet.
  – Skal jeg ringe til Scott? spurte Joni bekymret da hun så slimet som dryppet fra Magics nese.
  – Ja, men vi må gjøre noe først, påpekte Amy. – Han er mye verre enn i går. Vi må få ham ut herfra. Han ble bedre i går da han kom ut i innhegningen.
  – OK.
  – Hvis du tar ham ut, kan jeg hente medisinene og ringe til Scott. Amy skyndte seg bort for å hente grime og leietau.
  Joni tok imot grima og la den over ponniens hode.
  Amy hørte ponnien hoste kraftig da hun løp ut. Da hun kom fram til fôrrommet, satte hun på vannkjelen de hadde på benken. Hun grep en flaske aloe vera og lette fram inhalatoren som lå i en av skuffene. Hun tok en titt på morens notater før hun målte aloe vera i beholderen og fylte på med varmt vann. Hun fomlet litt da hun skulle skru på korken. Hun var svimmel av engstelse, men klarte til slutt å sette inhalatoren sammen. Hva kunne det være som hadde forårsaket anfallet denne gangen? Hun var sikker på at Joni hadde fjernet alt støvet fra boksen.
  Amy skyndte seg ned til innhegningen med inhalatoren under armen. Hun brukte den ledige hånden til å taste Scotts nummer på mobilen. Hun bet seg frustrert i leppa da hun nådde mobilsvar. Amy la igjen en beskjed før hun la mobilen tilbake i lommen. Da hun kom løpende ned til jordet, hadde Joni bundet Magic rett innenfor grinda. Som dagen før stod han sammensunket, og pusten gikk tungt.
  – Godt gjort å få ham ned her, gispet Amy da hun klatret over grinda. Joni nikket og så på mens Amy la armen under ponniens hode mens hun la masken over munnen hans.
  – Her, sa Joni og tok tak i beholderen. Amy lurte på hvordan den virket, og skyndte seg å feste den lange pusteslangen til masken. Nå burde aloe vera-sprayen flyte fra varmtvannsbeholderen, gjennom slangen og ut i masken som dekket ponnienes mule.
  Jentene stod i taushet og så på den stakkars ponnien som stod urørlig med den merkelige innretningen festet til hodet. – Jeg syns allerede at han puster lettere, sa Joni.
  – Ja, du har rett, sa Amy.
  – Jeg forstår det bare ikke! Joni så forvirret ut. – Jeg var så sikker på at det ville gå bra etter at jeg hadde skrubbet veggene.
  Amy så på Jonis bleke ansikt. – Jeg er sikker på at det ikke var noe støv der, forsikret hun henne. – Det må ha vært noe annet han er allergisk mot. Men hva? Jeg tror ikke det var fôret.
  Ponnien sukket dypt og hult og lente seg mot Amy. – Så, så, gutten, sa hun og dro fingrene gjennom manen. – Vi skal nok finne ut av det.