Historien om Chica, klubbens egen kjære spanske hoppe

… er som hentet ut av et eventyr.

Sånn begynte det …
Det fins så mye vondt i verden. Vi som er så heldige å bo i et rikt land som Norge har lett for å glemme det. De fleste av oss er trygge, har tak over hodet og nok å spise, og vi behandler dyrene våre godt og vil det beste for dem. Men sånn er det ikke over alt i verden …

Firmaet som eier forlaget vårt og alle klubbene har et kurssenter i Marbella, Spania. Der var alle vi redaktørene fra hestebokklubbene rundt om i verden samlet i september for å planlegge pakkene videre framover. Kurssenteret holder til i en vakker hvit villa som ligger i høyden over byen, med nydelig utsikt over Middelhavet, svømmebasseng, et vell av blomster fosser utover fra terrassene … og ja, i det hele tatt er det som å være i et paradis!


Men … like ved denne villaen er det en ubebygd tomt med et lite skogholt, og der var det vi fikk se den … en gråskimmel som stod bundet i et rep under trærne. Den hadde bare så vidt plass til å bevege seg litt rundt og kunne nå en balje med vann som stod der. Hesten virket apatisk, kastet bare frustrert med hodet som om noe irriterte og sparket kraftløst i bakken av og til … Innimellom virket det som om den satt fast og ikke greide å komme seg løs i det hele tatt. Noe sånt kunne selvsagt ikke en gjeng hesteelskere sitte rolige og se på, og vi bega oss ned til stedet i flokk og følge.

 


Et skrekkelig syn
Da vi kom ned var eieren der, en ganske ung mann, og han sa at vi kunne komme tilbake neste morgen med epler og sånt, for han hadde nettopp foret.
Å, det synet som møtte oss neste morgen! Jeg kommer aldri til å glemme det! Vi greide ikke å holde tårene tilbake, for der stod hun, den vesle jenta vår; ei hoppe så skinnmager at det gjorde vondt å se. Overalt på kroppen hadde hun sår etter tauet som hadde skjært inn i huden hennes, og over nesen gikk et dypt hakk der «tusenvis» av fluer surret og summet. Hun virket slapp og sløv, og ikke minst utsultet, så eplene og det andre vi hadde med gikk forslukent ned. Hun fantes ikke redd og mistenksom, bare snill og tillitsfull. På stedet lå det store steiner hun kunne sette fast tauet i, masse knuste flasker og glasskår!!, plast, metallbiter … Det var helt forferdelig! Ikke så mye som en høytust var å se, men eieren syntes visst at han var snill som hadde kastet en haug med gammelt hvitt brød i et hjørne! Jeg hadde bare lyst til å gråte og hyle over at det går an å behandle et dyr på den måten!!


Noe må gjøres!
I en bygning like ved siden av jobbet flere handicappede, og en av dem viste oss at de pleide å fylle opp vann til henne i en stor balje. Han fortalte at eieren pleide å komme en gang til dagen, dumpe litt brød og så stikke igjen. Det var de som sørget for at hun hadde vann, og de var veldig bekymret for henne. Baljen var bare halvfull med brunt, ekkelt vann. Så nå fikk vi ordnet det så hun fikk påfyll til randen med friskt, rent vann.

Det var vondt å gå fra henne, men det første vi gjorde da vi kom opp igjen til villaen var å sette i gang å søke på internett, sjekke veterinærer, og så videre. Til sist fant vi fram til en irsk dyrlege som skulle komme neste morgen. Allerede på dette tidspunktet begynte vi å snakke om å kjøpe henne for å redde henne fra denne forferdelige skjebnen.
Gjett om vi var spente da vi neste morgen møtte David, veterinæren, nede hos henne. I mellomtiden hadde eieren vært der og sprayet sårene hennes med en metallspray. Han skulle sikkert late som om han plutselig brydde seg om henne! Ha!

Dyrlegen kommer
Men David, han var så snill og rolig. Han har drevet dyrehospital i Irland i 25 år, og har nå bosatt seg i Spania. Han skulle liksom være pensjonist, men jeg tror ikke han orket å se på at dyr lider, så nå hadde han nesten like mye å gjøre som før han flyttet! David tippet at hun var en 10-12 år gammel (vi har senere funnet ut at hun er 13 år). Det var vanskelig å si på tennene fordi hun hadde spist mye jord. Han kunne ikke si rasen nøyaktig, men mente at hun har mye PRE (andalusier) i seg. Han konstaterte at såret over nesen ikke var så ille som vi først hadde trodd, men at det ene såret på beinet var verre. Det var infisert, og beinet hovent. Hun hadde feber … Han sa også at hun selvsagt var utsultet, men at han hadde sett det enda verre i Spania! Så ga han henne en antibiotikasprøyte, sprayet sårene med en lindrende spray som også forhåpentligvis ville holde fluene litt på avstand og lovet å komme tilbake neste morgen.

Et nytt hjem
I mellomtiden hadde jeg ringt venner i Torrevieja i Spania, som kunne fortelle at de visste om et flott svenskeid senter like utenfor byen, det heter El Rancho. De har ferieleiligheter til leie, restaurant, svømmebasseng – og – flott stor stall med 10 hester! Den svenske redaktøren kontaktet dem, og tenk, de ville ta imot jenta vår; eller Chica, som vi kalte henne.
PS: Chica betyr søt jente på spansk!
Fransisco, den udugelige eieren til Chica, var mer enn villig til å selge henne til oss, og sørge for at hun fikk godt fôr fram til de fra El Rancho kunne komme og hente henne noen dager senere. Vi kunne ikke tro hvor greit alt hadde ordnet seg. Det var som om Angelica, hestenes engel holdt sin beskyttende hånd over Chica og oss!

 
Vi blir hesteeiere
Rett etter at salgsavtalen var i boks, gikk Fransisco ned og slapp henne løs i innhegningen, og dere skulle sett hvor lettet hun virket da hun kunne forlate fengselet sitt under trærne. Han ga henne også noe havre og pellets. Vi besøkte henne med mer mat, og kunne allerede merke at hun virket piggere etter at sprøyten hadde begynt å virke!
Neste morgen kom David igjen. Han var veldig fornøyd med hvor mye friskere hun var, og ga henne en ny og langtidsvirkende antibiotikasprøyte. Han hadde ikke villet gjøre oss urolige dagen før, men, sa han, hadde hun fått hjelp bare et par dager senere, hadde det vært for sent! Da hadde hun fått blodforgiftning og dødd!
 
 

 Vår egen skjønne hest
Da David var dratt kastet vi oss i bilen og kjørte og kjøpte herlige, sprø gulrøtter, epler og müsli, for det likte hun så godt. Gjett om hun koste seg! Men … så tynn som hun er må man være veldig forsiktig med fôringen framover, for hvis hun får for mye mat på en gang, kan hun få kolikk.

Nå var det blitt lørdag morgen, og noen av oss skulle dra samme kveld, og resten neste morgen, og vi var ganske urolige for å etterlate henne alene. Men David lovte å se til henne både mandagen og onsdagen for å forsikre seg om at hun hadde det bra. Da vi var nede og sa farvel til henne lørdag ettermiddag spisset hun ørene og hilste oss da vi kom. Hun knasket ivrig gulrøttene og eplet vi hadde med til henne, og fulgte oss nysgjerrig og håpefullt helt til porten da vi måtte gå igjen. Da jeg stod der og koste med henne, senket hun hodet og sukket dypt, som for å si at hun var så glad for at vi hadde funnet henne. Hun er så søt og tillitsfull, så det er iallfall en trøst – hun har ikke blitt slått og mishandlet, og er fortsatt glad i mennesker. Hun trenger bare en masse kos og oppmerksomhet nå! Og det skal hun få! 

 

Chica har, som nevnt, en del andalusierblod. Her kan du lese fakta om denne rasen:
P.R.E., Pura rasa espanol, også kalt andalusier
Navnet betyr renraset spanjol, og rasen er en av verdens eldste. Navnet andalusier kommer fra landsdelen Andalucia, i det sørvestlige Spania. Rasen har hatt innflytelse på mange av verdens hesteraser. Den er kjent for sine elegante bevegelser, og brukes både til dressur, klassisk engelsk ridning og i tyrefekterarenaene i Spania. Mankehøyden er mellom 152 og 162 cm. Den har et pent hode med en lett haukeaktig profil, bred panne og store mandelformede øyne. Sterke, slanke bein og harde hover. P.R:E. er modig og fyrig, men snill og lett å ha med å gjøre. Vanligste farger: skimmel eller sort.

 

 

 

purplegreenyellowpinklightblueVelg bakgrunn