Om å redde en hest …

Les denne rørende historien om hvordan PK-medlem Lisette reddet sin kjære Mystery.

Å redde en hest

Hei! Jeg heter Lisette og har vært medlem i Pennyklubben siden 2002.

Vel, overskriften min er jo “å redde en hest”, så jeg får vel komme meg til poenget med denne mailen.
Mitt første “møte” med Chica, å lese om henne i Pennyposten, var et tåre vått øyeblikk. Jeg gråt for den vakre hesten som hadde opplevd alt dette grusomme. Jeg fulgte spent med på rehabiliteringen hennes og det var både tårer og latter blandet inn i lesingen.
Jeg skravlet hull i hodet på alle jeg kjenner om henne, og da jeg fikk vite at hun var død gjorde det vondt i hjertet. Det gav meg et stort ønske om å gjøre det samme som Pennyklubben gjorde. Å redde en hest.
Dette fortalte jeg til storesøsteren min, som driver med hest daglig slik som meg. Hun sa noe jeg faktisk ikke har tenkt over selv. Og det hun sa var: -” Det har du jo nesten gjort allerede. Du reddet jo Mystery.”

Mystery. Hun reddet jeg da jeg var omtrent 11 og et halvt . Mystery var 3 år. She’s A Mystery, som er hennes fulle navn, er en norsk varmblods traver hoppe som ble underernært og trent altfor hardt på en travbane i Stavanger. En dame derfra reddet henne når eierne bestemte seg for å kvitte seg med henne fordi hun ikke løp fort nok, men hun kunne ikke ta være på henne. Kvitte seg med, vil si slakte. På dette tidspunktet lette jeg etter egen hest. Det var storesøsteren min som fant Mystery på internett. I annonsen stod det at hun var 5 år, snill, men kunne bli missunelig hvis du koste for mye med andre hester, grei på henger, med hovslager, veterinær, fin å ri osv. Jeg kjøpte henne i god tro, usett og kjørt fra Stavanger til Kløfta, ca. 15 min fra Lillestrøm. Det var et skrøpelig syn som møtte oss. Et underernært og skranglete dyr med redde øyne og feil ben stilling. Hun var regelrett stygg! Og jeg synes at alle hester er vakre, men Mystery var stygg. Men èt sted, var hun en smule søt, jeg vet ikke helt hvor. Jeg følte medlidenhet for henne, så jeg skrev under på papirene, betalte og kjørte hjem med et 3 år gammelt beinrangel på hengeren. På bildene vi hadde sett var hun kjempe søt og hadde akkurat passe med fett på skrotten. I virkeligheten var hun stikk motsatt.

Det var ikke planer om å begynne å ri henne nesten med en gang. Jeg turte ikke ri henne med sal for jeg var redd for at det ville gjøre vondt for henne. Derfor red jeg og venninnen min på små barbak turer i et par uker til hestene våres skulle på sommerbeite.
Når hoppa mi kom hjem fra sommerbeitet var hun blitt 4 år og lagt betydelig på seg. Ribbena var ikke synlige lenger og hun hadde fått trivselsflekker og et rampete og lykkelig glimt i øynene.
Jeg begynte å ri henne skikkelig. Hun var innridd og alt, så det skulle ikke være noe problem. Problemet var at hesten ikke kunne noen ting og hun var ikke akkurat mottakelig for å lære nye ting heller. Selvfølgelig kunne hun fint skritte, men å løpe ut i trav var det hun likte best. Så fort du gav ut på tøylene stakk hun. Mystery måtte holdes med stramme tøyler, tung sits og ben, men allikevel trippet hun av sted som en nervøs løpshest. Noe hun egentlig var. Galoppen hennes var bare for de ytterst modige som elsket fart og å ikke kunne kontrollere noen ting på hesteryggen. En gang mamma galopperte med henne falt hun faktisk av og fikk hjernerystelse.

Etter 3 herlige år med en veldig snill, kjærlig, men uridbar hest, hvor jeg var sterkt plaget med sykdom, bestemte jeg meg en dag for at det ikke gikk mer. Flere ganger hadde jeg lagt ut Mystery for slag, men hadde angret meg alle gangene og tatt vekk annonsen. Men, denne gangen var det for alvor. Den fine lille jenta mi fortjente et sted hvor hun kunne få regelmessig trening og få brukt evnene sine og samtidig få like mye kjærlighet som jeg gav henne, trass i sykdom.
De perfekte eierne ringte meg tidlig en søndags morgen fra Sandefjord. De tok med henger og penger i til felle de ville ha henne, siden det er omtrent 5 timer å kjøre fra deres hjem til mitt. Jeg fikk det travelt med å ri en siste tur på go’ jenta mi. Hun oppførte seg kjempe bra og jeg gråt litt for det jeg hadde tenkt å gjøre med henne den dagen.
Kjøperne kom og de likte det de så. Mystery skulle brukes som kjørekompis for en travhest de eier fra før. Hun ble prøvekjørt og den dagen ble min siste som eier av She’s A Mystery. Jeg visste at hun fikk et godt hjem hos hestevante mennesker og jeg så at Mystery likte dem.
Det var trist, det skal jeg innrømme. Jeg skal også innrømme at da jeg hilste på henne da hun var med i et ponnigalloppløp høsten 2008, angret jeg med veldig. Men jeg vet at hun har det bra J

Så, selv om jeg kanskje ikke reddet en hest med så vondt fortid som Chica hadde, reddet jeg en gang en hest. Det er fint å vite at man har endret et hesteliv for alltid og jeg håper at jeg en dag kan få gjøre det igjen.

Jeg har skrevet et dikt til Chica og alle andre mishandlede hester her i verden.

Takk for alle gode lesestunder og fantastiske minner med Pennyklubben. Måtte den bestå i mange flere år.

Hilsen Lisette K.

Dikt: En hest tenker tilbake.

En hest står i stallen og tenker på årene med ondskap.
Tenker på sulten og tørsten der den sto i et matfattig landskap.
Den husker piskeslagene og de harde ordene, selv om den ikke hadde gjort noe galt.
Slik gikk dagene helt til det kom en vennlig stemme.
En stemme som fikk den til å glemme.
Alt vondt den hadde opplevd ble feiet bort,
alt det de slemme hadde gjort.
Hesten fikk mat og vann og et kjærlig klapp på flanken,
I stedet for et piskerapp på baken.
Så kom den til et helt nytt sted med mange vennlige stemmer
Og kjærlige hender.
Med mat i fôrtrauet og halm til knærne,
Tenker hesten på alt det fjerne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



 

purplegreenyellowpinklightblueVelg bakgrunn