Penny Klubben
 
 
 

Til minne om vår kjære Chica (fra Pennypost 12/08)

Chica løper nå på de evige grønne enger. Takk, Chica, for alle gledene du ga oss!

Dette medlemsbladet skulle bare være fint og koselig og «julete», og fylt med den store nyheten om Chica – og den supre filmen om reisen hennes som dere fikk i denne pakken.
I de siste medlemsbladene har dere kunnet lese om reisen hennes gjennom Europa og om mange av de spennende stedene og kule folk og dyr hun har møtt på sin vei. I forrige medlemsblad avslørte vi at hun faktisk har vært i Norge i hele sommer, på gården til Geir Nordbotten i Stokke i Vestfold. Der har hun hatt det så fint, så fint. Dere kunne også lese den foruroligende nyheten om at Chica dessverre hadde fått kreft, men siden hun hadde det så bra, var frisk og lykkelig, var både veterinærene og vi optimistiske, og håpet på et langt og godt liv for henne. 

Men … skjebnen har sin egen vilje og vei, og en regnfull dag sent i september, oppdaget Geir at Chica hadde fått en stygg forkjølelse. Dette hadde gjort at kreften hadde forverret seg dramatisk. Hun hadde infeksjoner i kroppen, appetitten var ikke så god som før og selv om hun fremdeles greide å følge hestevennene sine på beitet, kjempet hun for å holde følge …
Vi mennesker har en plikt overfor de kjære dyrene våre til å bestemme når det er nok, når det er tid for å gi slipp … Geir ringte to dyrleger som kom for å se til henne, og begge gjorde det klart at det ikke var noen vei tilbake – Chicas liv var kommet til veis ende.

Så, en regnfylt ettermiddag, himmelen var grå og trist, hentet Geir den kjære hesten vår ute på enga og gikk en siste tur med henne. Han ga henne epler og gulrøtter og masse kos og kjærlighet, før han leide henne til den gressdekte paddocken der dyrlegen ventet. De siste skrittene med henne var vonde og vanskelige, for Geir har blitt veldig glad i den søte hoppa vår. Men han fant stor trøst i det faktum at hun var tapper og glad helt til siste slutt, og at hun ikke hadde det vondt.
Dyrlegen ga henne en sprøyte, og det tok bare noen få sekunder før hun var borte.

Senere vil det bli et sted til minne om henne nede ved vannet.

Det er så trist for meg å måtte skrive dette til dere. Jeg vet at dere medlemmer har elsket å lese om henne, og jeg håper inderlig at dere vil elske filmen om henne også!
Og … dette er ikke det siste dere ser til henne – når sommeren igjen kommer får dere en ny film om Chicas liv sammen med «Senor Geir» her i Norge. I mellomtiden håper jeg dere vil være med på konkurransen dere kan lese om på side 9. Skriv et dikt til minne om vår kjære spanske hoppe.
Vi kommer aldri til å glemme henne.

Hvis du noen gang har lurt på om det var riktig av Pennyklubben å gripe inn og redde livet hennes den gangen i september 2006, så ta en kikk på bildene her. Det ene av hvordan hun så ut den gangen, det andre nydelige bildet av Chica i grønne enger nå i sommer.

 

 

 

 

 

 

Her kan du lese redaktørenes siste farvel til vår kjære hoppe.

Takk, Chica, for at du lærte oss at det alltid fins håp, uansett hvor mørkt det ser ut!
Takk for at du viste oss at når vi står sammen, er vi sterkere …
Takk for at du viste oss at ja, det nytter.
Vi kan hjelpe hvis vi bare vil!
Takk for at du lot oss bli kjent med alle gode mennesker som bryr seg om dyrs liv.
Takk for at du lot oss se inn i sjelen din da du var som mest sårbar og svak … Vi kommer aldri til å glemme ditt mørke, vennlige blikk.
Takk for den store tilliten du valgte å vise oss, til tross for alt det vonde mennesker hadde gjort mot deg.
Takk for at du lot oss ta del i det nye livet ditt. Takk for alle gledene du har gitt både oss og alle medlemmene rundt om i verden.
Vi har frydet oss over dine framskritt og grått over nyheten om sykdommen som hadde rammet deg.
Du hadde fått det så godt nå. De siste fem månedene har du tumlet deg i et hesteparadis, lekt og svømt, og nytt kameratskapet og nærheten til din nye venn, Senor Geir.
Så uendelig trist da, at sykdommen ikke lot seg stoppe. Chica, kjære venn, vi kunne ikke la deg lide. Takk for alt du har gitt oss.
Vi kommer aldri til å glemme deg.
Måtte du for alltid løpe fritt på de evige grønne enger.

Fra dine triste og takknemlige venner, redaktørene Bettan, Bobbie, Niina, Eva, Kristina, Andi og Randi