Opp med farten, Misty!

Dette er den aller første novellen som stod på trykk i det første medlemsbladet som ble sendt ut i pakke nr.1 i 1982, altså i den aller aller første pakken fra Pennyklubben!

Sarah klappet Misty på den blågrå halsen idet ponnien galopperte ivrig mot det hjemmesnekrede hinderet.
   Hun trakk pusten dypt.
   «Nå, Misty! Over!»
   Hun kjente at ponnien tok sats. Hus og blå himmel virvlet rundt henne i sinnsyk forvirring, og det hardtrampede graset kom opp og møtte henne med et dunk. Hun hadde falt igjen.
   «Men jeg skal klare det. Jeg skal!» skrek hun mens hun kom seg på bena.
   Hun strøk Misty over den fløyelsbløte mulen.
   «Vi skal greie det, du og jeg. Jeg visste bare ikke at sprang var så –  så vanskelig.»
   Da hørte hun morens stemme fra bakdøren i butikken.
   «Sarah, vil du være en engel og levere denne boksen med grillpølser på Manorfield Place. Jeg glemte å sende dem med fru Vanes varer.»
   «Klart jeg vil. Kanskje tvillingene er der. Det er jo ferie. Kan jeg ri dit på Misty?» Sarah hadde alt grepet tøylene.
   «Jada. Bare ikke ri for fort, slik at du skader deg.»
   «Det skal jeg ikke,» lovet Sarah.
   Og Sarah og Misty var forsiktige, fordi de følte ansvar for hverandre.
   Sarah kunne se Manorfield Place lenge før de kom dit. Det var et kjempestort, flott hus som lå og glimtet hvitt mot skogen bakom.
   Da Sarah kom fram, gikk hun rundt til bakdøren. Det var ikke et hus hvor man kunne levere varer ved hovedinngangen.
   Simon og Vanessa Vane var i hestehagen. De hadde gule pologensere og virket svært så selvsikre der de styrte ponniene over treningshindrene. Så lett de fikk det til å virke!
   Sarah vinket til tvillingene – de hadde gått i klassen hennes før de ble sendt på pensjonatskole – og de kom travende mot henne.
   «Se hvem som er her,» ropte Vanessa skingrende. «Det er Sarah på den gamle skraphandlerens ponni.»
   «Bond ga deg altså Misty,» sa Simon lavt. «Det er jeg glad for, Sarah.»
   Sarah lot tøylene falle og ga Simon boksen.
   «Mor sendte med meg denne.»
   «Flott!» Han smilte til henne. «Pølser!»
   «Han har visst ikke forandret seg,» tenkte Sarah.
   «Hvordan visste du om meg og Misty?» mumlet hun, idet Misty senket hodet og begynte og gomle gress.
   Vanessa hylte av latter.
   «Han trenger mulepose,» skrek hun. «Få opp hodet hans, din tosk. Slik!»
   Hun rykket i tøylene på den hvite ponnien sin, og den steilet skremt.
   «Ikke gjør det, Vanessa!» Simons stemme var lav og sint. «Silver kan ikke fordra at du gjør det. Hvis han kaster deg, er det ikke mer enn du fortjener!»
   «Det gjør han ikke!» Vanessa slo med nakken så det lange, mørke håret hennes danset under ridehjelmen. «Han vet hvem som er sjefen. Han er ikke sånn som din hest, Sarah.»
   «Jeg herser ikke med Misty. Vi gjør ting sammen,» ropte Sarah sint. «Kom så, gutt.» Hun lirket den bløte mulen hans vekk fra graset. «Du skal få et eple når vi kommer hjem. Grønt og hardt, slik du liker det.»
   Sarah og Misty tok en omvei hjem, og de holdt et bedagelig tempo. Veien bak Manorfield Place var smal og kronglete, med skog på begge sider – og det suste i trekronene over dem.
   Sarah hvisket opprørt til ponnien.
   «Vanessa tror visst at hun er noe,» freste hun. «Men Simon er fremdeles hyggelig …»
   Mistys hode nikket mens han gikk, og de fortsatte i taushet.
   Så hørtes plutselig dumpe hovslag mot skogbunnen, og Vanessa kom brasende fram mellom trærne og ut på veien.
   «Er du ikke kommet lenger? For en sløv hest du har!»
   «Han er ikke sløv! Vi skyndte oss ikke, det er det hele!»
   «Skal vedde på at han ikke kan skynde seg! Vet du hva, vi rir om kapp inn til bygrensen – hvis den stakkars gamle ponnien din ikke stopper underveis for å gresse, da!»
   Den ondskapsfulle latteren hennes egget Sarah til å svare.
   «Selvfølgelig kan Misty løpe,» glefset hun. «Det finnes ikke bedre ponni.»
   «Bevis det da.»
  «Jeg behøver ikke, men jeg kan.»
   Så husket Sarah, og hun ble litt rød, for hun visste at det kom til å virke som en dårlig unnskyldning.
   «Jeg kan ikke kappri. Mor ba meg være forsiktig. Og hvorfor skulle jeg ri Misty svett for ingenting?»
   Hun la merke til Silvers hengende ører og hale.
   «Og forresten så er ponnien din trøtt.»
   Vanessas blå øyne skjøt lyn.
   «Hvis jeg vil at han skal løpe – så løper han.»
   Hun tro hardt i tøylene, og Silvers hode løftet seg med et rykk.
   Så krummet han plutselig ryggen, og Vanessa ble slengt i bakken så det sang. Silver satte kursen hjemover, mens de tomme stigbøylene dasket muntert mot sidene på ham.
   Sarah hoppet av hesten.
   «Jøje meg, Vanessa, greier du å reise deg?»
   «Ser det sånn ut?»
  «Hun er like hard mot seg selv som mot Silver,» tenkte Sarah da hun skjønte at Vanessa kjempet mot gråten.
   «Ri tilbake til huset vårt og gi beskjed. Gjennom skogen. Det er raskest.» Det overlegne i Vanessas stemme forsvant, og hun sa bønnfallende: «Vær så snill, skynd deg!»
   Sarah sprang til hest og satte av sted.
   «Kom igjen, Misty. Følg etter Silver.»
   Trærne lynte forbi og bakken fløy under dem. Trass i engstelsen for Vanessa, steg en helt ny følelse av overmot opp i Sarah.
   Det var dette det å ha ponni dreide seg om. Dette var grunnen til at du striglet og børstet, kjælte med og fôret hesten.
   Her var belønningen – den frie følelsen av å fly, fryden over at hennes egne og Mistys bevegelser var så samstemte.
   Så oppdaget hun det vindfelte treet som lå med den tykke stammen tvers over stien. Sarah husket det hjemmesnekrede hinderet og lo høyt.
   «Nå, Misty! Over!»
   De svevde lett og elegant over trestammen og galopperte videre.
   Og nå fikk Sarah øye på Simon. Han leide Silver, og det var overraskelse å lese i øynene hans – overraskelse og beundring.
   «Vet du,» sa Sarah, mens hun bredte det varme, røde dekkenet over Mistys rygg da de vel var hjemme igjen, «de måtte få tak i sykebil til Vanessa. Jeg skal si fru Vane var fornøyd med oss!»
   Hun ga Misty en god klem, og ørene hans viftet stivt til svar.
   «Fru Vane sa at vi var velkomne igjen, og Simon er hyggelig. Liker du Simon, Misty?»
   Ponnien nikket søvnig med hodet.
   «Ja,» sa Sarah. «Jeg tenkte nok du gjorde det.»

purplegreenyellowpinklightblueVelg bakgrunn